Med Nøtteliten i toppen av et tre… det gjør susen, det!

2 Oct

Kollokvie i toppen av et lerketre, hørt om det? Mona har skrevet en topp (!) tekst om det, hvordan det var å være der en sensommerhelg for oss fire: Mona, Berit, Kirsti og Mari. Les Monas blogg – og få en film med på kjøpet!

http://mkhaug.wordpress.com/2013/09/28/tekster-fra-tretoppene/

Her får du en av oppgavene vi gikk løs på – og mitt – for meg – overraskende svar, med påfølgende refleksjoner i kortform:

Tretopptekst: 

BOLK 3:

Øvelse:

Gå ut i naturen. Ta ti skritt. Skriv ned setningen eller ordet som kommer.

Gå ti skritt.

 Gjenta. Gjør dette ti ganger.

Er det noe som gir mening?

Presenter i gruppa!

Jeg skritter, stopper, står og skriver:

1) Strå – å tre dem på.

2) Sau – sol.

3) Vakkert – øy – et øye alene.

4) Barndom sildrer – på toppen av verden – top of the world.

5) Langt – lengre enn langt, lengter jeg – lenge – lang vei å gå.

6) Stamme – rak som en stamme får jeg stemme – min egen, fram.

7) Sommerfugl og øyestikker – står i bris og morgendugg – bærer over med å være i det.

8) Fred? Fly som jeg ikke ser, hører som en strek. Streker blir ord – mening.

9) Bjørnefar – går i farene til far – min gamle far var indianer.

10) Et bilde på noe – trær som snakker om det de var…

 

Om mening i ettertid:

Det er befriende å gå, stå og skrive ute i naturen. Fordi naturen snakker sitt eget språk. Om jeg lytter godt, får jeg stadig nye ord jeg kan bruke. Og ordene kommer ikke nødvendigvis hulter til bulter, men de kommer i en rekkefølge jeg ellers aldri ville ha tenkt på, eller brukt. En rekkefølge som gir nye sammenhenger, nye setninger, som får meg til å stoppe opp og tenke nytt om det jeg skal skrive.

Noen av ordsammensetningene minner om poesi og gir meg lyst til å lese eller selv skrive dikt!

Det er særlig nr 6) og 10) som gir mening.

Om 6): Setningen «rak som en stamme får jeg stemme» inneholder et slags fortellende imperativ: Jeg må stå oppreist, tørre å være sterk, rak og synlig, «på vei opp i vinden», om jeg skal få andre til å lytte/lese.

Om 10): «trær som snakker om det de var» går rett inn i temaet for min masteroppgave, som handler – blant annet – om den fysiske (analoge), gode, gamle uavhengige bokhandelen som er på vei bort (eller kanskje ikke?). Altså noe av det som vekker nostalgien i oss, som har spor av hundreårene i seg, som fortsatt lever og kan fortelle om det som en gang var, men som samtidig står lagelig til for hogg – for ikke å si hogst!

Kan bildet av trærne som snakker – ikke om det som var, men om det de var, gi meg et nytt blikk på det jeg skal skrive om? Ja, jeg tror det.

 

Monaoghytta

 

 

 

—————

Kjenner du WADJDA?

18 Apr

Jeg kjente henne ikke. Ikke før jeg fikk en begeistret e-post fra en norsk nabo og venninne som for tida bor og jobber i Qatar. Hun har nettopp sett filmen Wadjda på en filmvisning på Museum of Islamic art. Der var også regissøren av filmen, Haifaa Al-Mansoor.

Nyheten her er at Haifaa er en saudiarabisk kvinne, og at filmen er spilt inn i Saudi-Arabia. I tillegg handler det om en ti år gammel jente, Wadjda, som er så «dristig» at hun ønsker seg en sykkel!

Det er første gang noensinne at en spillefilm i sin helhet er blitt spilt inn i Saudi – av en kvinnelig regissør og manusforfatter, og med en jente i hovedrollen. Med andre ord: grensesprengende!

Jeg har ennå ikke rukket å se filmen, som jeg nå vet også ble vist i Tromsø i januar i år, under filmfestivalen. Du kan lese mer her: http://tiff.no/program/2013/wadjda

Min venninne i Qatar, Rut Karin Øisang, forteller fra filmvisningen:

«Haifaa svarte på spørsmål fra en fullsatt sal av mennesker fra alle verdenshjørner. Kjempespennende. Regissøren er oppvokst som nr 8 i en familie av 12 i det østlige Saudi, faren er poet og har alle barn med samme kone.

Haifaa forteller levende om filmingen, der hun i blant måtte veilede mannlige assistenter fra baksetet av en bil via walkie-talkie for å få  tatt opp scenene hun ønsket å filme.

Kvinner skal ikke synes i bybildet i Saudi, og dette er den første spillefilmen som er tatt opp i dette konservative landet.

Noe som er interessant, er at kvinner i Saudi i løpet av denne uken har fått tillatelse både til å sykle og å etablere treningssentre for kvinner. Kanskje har filmen vært med på å påvirke den avgjørelsen. Haifaa fikk spørsmål om den saken og smilte det litt vekk, men hennes intensjon er å rette fokus på forholdene kvinner lever under i Saudi, det meningsløse i alle forbudene og påbudene.

Haifaa er også, som vi,  bekymret for resultatet av revolusjonene i landene i Midtøsten så langt. De konservative tar over revolusjonstanken og styrer utviklingen i sin retning. Folk uten utdannelse støtter de konservative, og de er det mange av.

Det var en fantastisk opplevelse å være tilstede på den filmvisningen, iver og interesse, tildekkede damer fra Saudi, europeere, qatariser, palestinere…. Alle engasjerte og med mye på hjertet, denne gang bare positive og støttende ytringer til regissøren. På kontroversielle foredrag i dette landet har vi  alltid vært vitne til konservative krefter som tar ordet, det opplevde vi ikke her.»

 

 

 

Ansvar og kritikk kaller på hverandre!

18 Apr

Tittelen ovenfor har jeg hentet fra NFFs invitasjon til kritikerseminar på Litteraturfestivalen i år, den på Lillehammer. Du finner den her:

http://www.nffo.no/Nyheter/N-deler-vi-ut-fem-plasser-til-Kritikerseminaret-p-Lillehammer.aspx

Hovedtemaet for litteraturfestivalen er altså ANSVAR. Kritikerlagets seminar tar utgangspunkt i ideen om «kritisk ansvar», heter det i invitasjonen, som videre stiller noen «kritiske» spørsmål som også angår oss som har lært å skrive dokumentartekster for film.

Spørsmålene som jeg syns det er verdt å forsøke å besvare, er:

«Hvilket ansvar har kritikerne og kritikken? Og hvem har ansvaret for kritikerne? Kan vi forstå «kritisk ansvar» både som ansvarlighet under utøvelsen av kritikk, kritikkens samfunnsmessige ansvar og det prekære i ansvarsbegrepet? Ansvar og kritikk er begreper som kaller på hverandre, og i møtet dem i mellom oppstår det mange mulige fortolkninger.»

Det hadde gjort seg med en skikkelig diskusjon om dette, syns jeg, sånn på tampen av et masterstudium i faglitterære tekster, og ikke minst når vi begynner å levere egne kritiske tekster til tidsskriftet Tekstualitet. Kanskje  plass til en diskusjon under masteroppgaveseminaret?

 

Beskyttet: Eksamensmappen er levert på Fronter – og her!

18 Apr

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Beskyttet: Oppgave 4: Anslaget i egen film

25 Mar

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Om anslaget i filmen «84 Charing Cross Road»

20 Mar

Oppgave3AnslagetCharingCrossRoad

Trenger vi cinematek? Trenger vi kinoer lenger?

13 Mar

I dag starter Eurodok 2013 på Cinemateket i Oslo. Mange filmer frister, både blant de norske og de utenlandske.

http://www.cinemateket.no/cinemateket/festivaler/eurodok

Jeg håper jeg får tid til å dra inn og se i hvert fall én av dem, «More than honey» for eksempel, som regissøren har brukt fem år på å lage, og som handler om bienes betydning, om biene som dør – og om oss som blir igjen? Vel. I hvert fall har bienes død en stor innvirkning på våre liv, vår klode.

Når jeg leser listen over filmer, tenker jeg at dokumentarsjangeren må egne seg spesielt godt til å kunne si noe presserende viktig om samtiden. At det er nettopp DET dokumentarfilmer, i særdeleshet, ofte gjør.  Så tenker jeg på en artikkel jeg leste for en tid tilbake, en kommentar i Aftenposten. Den handlet om cinematekene, noen av dem står nå  i fare for å bli lagt ned. Det har selvsagt med økonomi å gjøre. Og med vilje å gjøre. Men kanskje har det aller mest med forståelse å gjøre.

Maria Fosheim Lund har skrevet kommentaren i avisa. Hun reagerer på statssekretær Mina Gerhardsens nei til forslaget om at KUD tar ansvaret for at blant annet cinematekene i Stavanger og Lillehammer kan holde det gående. Men Lund reagerer aller mest på Gerhardsens begrunnelse, som jeg syns det er verdt å gjengi her.

Altså først Gerhardsen:

«Men man trenger ikke nødvendigvis et cinematek for denne oppgaven. Film er nå tilgjengelig på andre måter, blant annet ved at den norske filmarven er digitalisert. Det er mye som skjer på teknologifronten som øker tilgjengeligheten.»

Så Lund:

«Underforstått 1: Filmens originalformat og materielle historie er uviktig. Publikum får klare seg med digitale reproduksjoner - og se film på andre, mindre flater.

Underforstått 2: Kinokultur er uviktig. Kinosalen, som sentral kulturinstitusjon i over hundre år, og som samlingssted for felles filmopplevelser, anses som overflødig. Bli i sofaen med iPaden i fanget.

Og nei, jeg er ingen purist. Jeg konsumerer film på alle flater, også i sofaen med laptopen i fanget. Det er uten tvil gledelig at mye film bare er et tasteklikk unna. Problemet er at Gerhardsen setter den digitale strømmefilmen opp mot kinovisninger - når dette ikke er et motsetningspar.

Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved NTNU, ser tvers igjennom Gerhardsens resonnering, og kontrer «Hvorfor skal vi ha dyre museer? Kan vi ikke bare lage digitale kopier av Munchs bilder og legge dem ut på nettet?»

Lund påpeker videre:

«Markedskrefter har overbevist brukere om at digitalisering er en forbedring. Og det går troll i ord. Men la oss ikke glemme at hver gang vi skifter visningsformat, blir utvalget innskrenket. Fra 16mm, via VHS til DVD og Blu-ray.»

Du kan lese mer om denne debatten her:

http://montages.no/2012/12/cinematekene-mister-stotte-hvem-skal-ta-ansvaret-for-filmformidlingen-i-norge/

Nei. Det er ikke helt det samme å se en film hjemme på I-pad, som å se filmen på et stort lerret, på et møtested, i et cinematek.

Nei. Digitalisering er ikke en forbedring på alle fronter, på alle vis. Verken når det gjelder film eller bok.

Ja, vi trenger fortsatt cinemateker. Og kinoer. Og bøker. Og bokhandler. Det er ikke snakk om enten eller. Men om både og. Verden går tross alt framover, gjør den ikke?